Hva betyr det egentlig å ikke ha tilgang til et språk?

·

To jenter som kommuniserer ved hjelp av bilder. Ene jenta sitter i rullestol.

Tenk deg at… 

  • noen spør hva du vil ha til middag. Du vet akkurat hva du har lyst på, men får ikke formidlet svaret på en måte som gjør at den andre forstår. Til slutt velger noen andre for deg. 
  • du har vondt, men får ikke forklart hvor.  
  • du prøver å fortelle at noe har skjedd, men ikke blir forstått. 
  • du er uenig, men blir oppfattet som enig. 
  • du sitter i et møte og hører andre diskutere hva som er best for deg, uten selv å få komme til orde.  

For de fleste av oss er språk så selvfølgelig at vi sjelden eller aldri tenker over hva det faktisk gjør mulig. Vi bruker språket til å fortelle hva vi ønsker, stille spørsmål, protestere, dele opplevelser og være en del av fellesskapet rundt oss. 
Når vi ikke har tilgang til et språk som omgivelsene forstår, handler det derfor om langt mer enn utfordringer med å kommunisere. Det handler om muligheten til å bli hørt, delta og ha innflytelse over eget liv. 

ASK er språk 
ASK står for alternativ og supplerende kommunikasjon, og brukes av mennesker som helt eller delvis snakker ikke-talt språk. ASK kan komme til uttrykk på mange ulike måter, blant annet gjennom håndtegn, grafiske symboler, kommunikasjonsbøker eller tekniske løsninger med talesyntese. «Arbeid med ASK innebærer alltid at man er opptatt av hvordan man kan skape et godt språkmiljø for personen, og hvilke ferdigheter kommunikasjonspartneren bør ha» (Isaac Norge).  

En talemaskin kan være et hjelpemiddel. Det som uttrykkes gjennom den, er språk, og handler om så mye mer enn det å kunne si at man er sulten, tørst eller har vondt. Tenk på alt vi bruker språket vårt til i løpet av en helt vanlig dag! Vi forteller om noe morsomt som skjedde i helgen, klager over musikken noen andre har satt på, erter søsknene våre, protesterer mot foreldrene våre, sladrer med en venn eller kanskje flørter med noen vi liker. En ungdom som bruker talemaskinen sin til å fortelle en dårlig vits til vennene sine, gjør nettopp det samme. Talemaskinen er hjelpemiddelet. Vitsen, humoren og personligheten tilhører ungdommen. 

Det er kanskje nettopp i slike små øyeblikk vi ser tydeligst hvorfor ASK må forstås som språk. Språk handler ikke bare om å få dekket grunnleggende behov. Det handler om å kunne dele tanker og opplevelser, bygge relasjoner, vise humor, være uenig og uttrykke hvem man er. 

Fra retten til å kommunisere til retten til språk 
Under Arendalsuka 2026 ble retten til språk løftet fram som et spørsmål om likeverd og deltakelse i et samarbeid mellom CP-foreningen, HBF (Handikappede barns Foreldreforening), Redd Barna, NFU (Norsk forbund for utviklingshemmede), Løvemammaene, Isaac Norge, Autismeforeningen, FFO (Funksjonshemmedes fellesorganisasjon) og FO (Fellesorganisasjonen). Rundt 20 000 mennesker i Norge er ifølge forskersonen.no ASK-språklige, og disse organisasjonene gikk sammen om å stille spørsmål ved hvordan deres rettigheter kan styrkes. Ett av de sentrale spørsmålene var nettopp hvordan ASK kan få en plass i språkloven.  

For det er en viktig forskjell mellom å få mulighet til å kommunisere og å ha tilgang til et språk. Tenk på forskjellen mellom å få spørsmålet: «Vil du gå en tur?» og kunne svare ja eller nei, og selv kunne si: «Jeg vil ikke gå tur. Jeg vil dra til butikken, og etterpå vil jeg besøke søsteren min.» I det første eksemplet er det noen andre som både har valgt temaet og formulert alternativene. I det andre får personen selv ta initiativ, fortelle hva hen ønsker og bringe sitt eget inn i samtalen. Hvis andre alltid stiller spørsmålene, får de også stor innflytelse over hva det blir mulig å snakke om. 

Dagens språklov omtaler blant annet samiske språk, nasjonale minoritetsspråk og norsk tegnspråk, mens ASK ikke har en tilsvarende omtale. Stortinget ba allerede i 2021 regjeringen komme tilbake med et forslag til hvordan retten til symbolspråk kan innlemmes i språkloven. Vedtaket står fortsatt etter at et forslag om å oppheve dette ikke fikk støtte i 2026. 

Vårt spørsmål i denne saken er derfor: Skal retten til språk være avhengig av hvordan språket uttrykkes? 

Rettigheter må kjennes i hverdagen 
Å få ASK inn i språkloven vil være en viktig anerkjennelse av retten til språk. Men en rettighet får først virkelig verdi når den kan brukes i det livet vi lever.  

For hva hjelper det å ha et språk dersom omgivelsene ikke gir deg mulighet til å bruke det? Tenk på eleven som vet akkurat hva hen vil si i klassesamtalen, men som trenger litt lengre tid til å formulere svaret. Før svaret er klart, har samtalen gått videre. Eller kvinnen på legekontoret som selv kan fortelle hvor hun har vondt dersom hun får bruke kommunikasjonsløsningen sin og får tiden hun trenger, men hvor spørsmålene i stedet blir stilt til ledsageren.  

Det samme kan skje i de mer personlige delene av livet. Kanskje familien gjennom mange år har tenkt at de vet hvilken aktivitet et barn liker best, fordi det er den aktiviteten de alltid har gjort sammen. Først når barnet får gode nok muligheter til å uttrykke egne ønsker, blir det tydelig at hen egentlig foretrekker noe helt annet.  

Helsedirektoratet understreker at muligheten til å bli hørt og forstått er avgjørende for livskvalitet og deltakelse. De peker også på at mennesker som bruker ASK må kunne bruke kommunikasjonsformen sin på de ulike arenaene der de oppholder seg. Det handler derfor ikke bare om å ha tilgang til ASK, men om å møte omgivelser som gir rom for at språket faktisk kan brukes.  

Å være til stede er ikke nødvendigvis det samme som å delta. Å ha et språk er ikke nødvendigvis det samme som å få bruke det.  

Språk skapes i samspill med andre 
Vi vet at det å ha tilgang til ASK ikke alltid er nok. Språket må også møtes av mennesker som forstår det og gir det plass. Det krever kunnskap og opplæring, men også tid, tålmodighet og en forventning om at personen har noe å si. 

Tenk deg at en ungdom kommer hjem fra skolen og ønsker å fortelle om noe som har skjedd. Kommunikasjonsløsningen er tilgjengelig, men den voksne kjenner den ikke godt nok til å følge samtalen. Det blir enklere å stille noen få spørsmål som kan besvares med ja eller nei. Plutselig er en hel historie redusert til noen få svar. 

Det er viktig å huske på at kommunikasjon ikke alene er den ASK-språkliges ansvar. Helsedirektoratet understreker at også tjenesteytere må få opplæring i personens kommunikasjonsform, og peker på at manglende opplæring kan svekke både kvaliteten på tjenestene og personens kommunikasjonsferdigheter. 

Kommunikasjon skapes mellom mennesker. Derfor handler retten til språk også om å bli møtt av mennesker som kan, vil og forventer å forstå. 

Isaac rettighetsplakat: Som ASK-språklig har jeg rett til å...