Arendalsuka samler politikere, fagmiljøer, organisasjoner, tjenesteleverandører og mennesker med egne erfaringer. For oss i Astra BPA var årets program særlig relevant fordi mange av arrangementene handlet om det samme grunnleggende spørsmålet: Hvordan bygger vi et samfunn der mennesker med funksjonsnedsettelser faktisk kan leve frie og aktive liv på lik linje med andre? 

På tvers av temaene kom det tydelig fram at utfordringen sjelden handler om mangel på gode intensjoner. Utfordringen ligger i systemene. Tjenester, ordninger og rettigheter finnes, men de er ofte for fragmenterte, for ulikt praktisert og for lite tilpasset menneskers faktiske liv. 

BPA må forstås som et likestillingsverktøy 

Brukerstyrt personlig assistanse var et sentralt tema under flere av arrangementene, ikke minst i «Den store BPA-debatten» og i debatten om hva som skjer når kommunene kutter i BPA. Diskusjonene viste hvor mye som står på spill når framtidens BPA-ordning skal formes. 

Vi var til stede da Christl Kvam, leder for BPA-ekspertutvalget, presenterte retningen for arbeidet. Fem år etter NOU 2021:11 «Selvstyrt er velstyrt» skal utvalget levere sin rapport til helse- og omsorgsministeren i desember. Kvam trakk fram tre sentrale oppgaver: å redusere ulikhetene mellom kommunene, avklare tydeligere hva BPA er og skal være, og finne løsninger som tar hensyn til både kostnadsvekst og tilgang på arbeidskraft. Hun viste til at en større del av offentlige midler går til blant annet beredskap og forsvar, samtidig som samfunnet framover må løse flere oppgaver med færre hender og strammere økonomiske rammer. 

Kvam understreket at BPA er en rettighet. Samtidig stiller hun spørsmål ved om det i framtiden vil være nok arbeidskraft til å tilby alle én-til-én-assistanse. Hun viste blant annet til avgjørelser der BPA om natten erstattes av mer avgrensede punkttjenester, og varslet at slike prioriteringer kan bli vanligere. Dermed blir spørsmålet om bærekraft også et spørsmål om rettigheter: Hvem skal få personlig assistanse, når skal den organiseresindividuelt, og hva skjer med den enkeltes frihet og trygghet når andre løsninger velges? 

Stig Morten Skjæran, generalsekretær i Uloba, utfordret ekspertutvalget direkte: «Ender utvalgets arbeid med at funksjonshemmede får mer eller mindre styring over eget liv?» Spørsmålet setter ord på det som må være målestokken for alle framtidige modeller: om ordningen faktisk styrker den enkeltes frihet, selvbestemmelse og mulighet til å delta på lik linje med andre. Strammere rammer kan ikke vurderes bare i kroner og tilgjengelige årsverk. De må også vurderes ut fra hva samfunnet taper dersom mennesker mister muligheten til utdanning, arbeid, familieliv og samfunnsdeltakelse. 

Ekspertutvalget vurderer tre mulige modeller: en forbedret kommunal organisering, statlig ansvar eller en delt løsning mellom stat og kommune. Kvam understreket samtidig at BPA ikke skal være helsehjelp, og fortalte at utvalget også ser på BPA i høyere utdanning og sammenhengen med funksjonsassistanseordningen. 

Valget av modell og hvordan BPA-ordningen innrettes, får konsekvenser langt utover den enkelte ordning. Store variasjoner i kommunal praksis betyr at bosted fortsatt kan avgjøre muligheten til å studere, jobbe, delta i familieliv, være sosial og engasjere seg i samfunnet. Konsekvensene rammer også familiene, likestillingen i arbeidslivet og samfunnets ressursbruk. Tove Linnea Brandvik, forbundsleder i Norges Handikapforbund (NHF), advarte mot at redusert offentlig bistand ikke fjerner behovene, men i større grad skyver ansvaret over på familiene. Særlig kvinner risikerer å bli trukket ut av arbeidslivet når omsorgsoppgaver flyttes fra fellesskapet og inn i hjemmet. En velfungerende BPA-ordning gjør det mulig for både den enkelte og de pårørende å delta i arbeids- og samfunnslivet, og kan derfor også være samfunnsøkonomisk lønnsom. BPA må utvikles som et reelt verktøy for likestilling og deltakelse, ikke bare som en måte å organisere praktisk bistand på. 

Arbeidslivet trenger et systemskifte 

Norge mangler arbeidskraft, samtidig står mange funksjonshemmede utenfor ordinært arbeid. Flere arrangementer pekte på det samme paradokset: Vi sier at vi trenger alle som kan og vil jobbe, men arbeidslivet er fortsatt bygget for en smal norm. Barrierene må fjernes, og virkemidlene må være treffsikre nok til at flere faktisk får mulighet til å delta i arbeidslivet.  

Et enkelt, men kraftfullt virkemiddel er funksjonsassistanse. Som Torstein Lerhol, regionleder i Medvind assistanse, sa under lanseringen av en veileder for funksjonsassistanse: «Helt enkelt kan vi si at funksjonsassistanse er BPA på jobb.» 

Vi i Astra BPA leverer funksjonsassistanse og har erfaring med hvordan praktisk bistand på arbeidsplassen kan gjøre en konkret forskjell. For mange handler det om å få fjernet praktiske barrierer, slik at kompetanse, erfaring og arbeidsevne faktisk får komme til uttrykk. 

Vil du vite mer om funksjonsassistanse, kan du lese mer her

Behovet for et mer inkluderende arbeidsliv kom også tydelig fram under boklanseringen «Vi fortalte det til kongen». Adam Berge og Johannes Tveitnes fortalte hvordan de lenge ble vurdert ut fra det de ikke kunne.Gjennom Stiftelsen HELT MED, en organisasjon som jobber med arbeidsinkludering, har de fått jobber de mestrer, kollegaer og tillit. Sammen med forskningsbaserte tekster har de nå samlet egne og andres praktiske erfaringer i en fagbok om arbeidsinkludering for mennesker med kognitive støttebehov. Ambisjonen er tydelig: «Med denne boka vil vi forandre samfunnet!» 

Stemningen i rommet viste hvor sterkt budskapet traff. Det var fullt av folk og energi, musikkinnslag fra Jonathan i A-laget/Dissimilis og stående applaus. Sammen med blant andre Tonje Brenna og professor VeerleGarrels løftet Adam og Johannes fram at arbeidsinkludering ikke handler om veldedighet, men om retten til å arbeide, bidra, få tillit og være en del av et kollegialt fellesskap. 

Historien deres begynte med et brev til Kong Harald og en invitasjon til audiens på Slottet. Nå vil de formidle det samme til flere: «Vi vet det er mulig – hvis vi får sjansen, kan vi bidra.» Boken gir stemme til mennesker som for ofte blir oversett når beslutninger om arbeid og inkludering tas, og viser med stor kraft hva som kan skje når alle får en reell mulighet. 

Retten til å bli hørt 

Kommunikasjon ble løftet som en grunnleggende forutsetning for likestilling. Rundt 20000 mennesker i Norge kommuniserer ved hjelp av ASK (alternativ og supplerende kommunikasjon). Likevel er ikke ASK anerkjent i språkloven på samme måte som blant annet norsk tegnspråk. Dette betyr at personer som bruker ASK for å utrykke seg ikke har samme mulighet som andre til å delta i samfunnet, for eksempel i beslutninger om eget liv, i skolen og i arbeidslivet. Å ha tilgang til et språk er en forutsetning for selvbestemmelse. Sammen med blant andre HBF, Isaac Norge, Autismeforeningen og Løvemammaene, satte CP-foreningen søkelys på denne problemstillingen. 

Synlighet er ikke det samme som likestilling 

TV-produksjoner som «Team Pølsa», «A-laget» og «Tabu» har skapt stor oppmerksomhet om mangfold, hverdagsliv og deltakelse. På arrangementet «Team Pølsa skaper gull i ruten. Men hva skjer når menneskerettigheter blir underholdning?» stilte blant annet Beitostølen Helsesportsenter et avgjørende spørsmål: Hva skjer etter at applausen har stilnet? 

Synlighet kan skape forståelse og endre holdninger, men den fjerner ikke barrierer alene. Først når endringene merkes i skolen, arbeidslivet, tjenestene, fritiden og menneskers egen hverdag, kan vi snakke om reell likestilling. 

Fra ord til handling 

Etter å ha fulgt disse arrangementene sitter vi igjen med et tydelig inntrykk: Det finnes mye kunnskap, mange gode verktøy og et sterkt engasjement for likestilling. Samtidig viser samtalene at rettigheter først får verdi når de fungerer i praksis. 

BPA, funksjonsassistanse, ASK, universell utforming, spesialisert rehabilitering og tilrettelegging i skole og arbeid er ikke særordninger som står utenfor samfunnet. De er verktøy som gjør det mulig å delta i samfunnet.Når tilgjengeligheten svekkes eller praktiseres ulikt, får det direkte konsekvenser for menneskers frihet. Da handler det ikke bare om forvaltning eller økonomi. Det handler om retten til å leve et liv på egne premisser. 

For oss i Astra BPA bekreftet Arendalsuka hvor viktig det er å holde fast ved BPA som et likestillingsverktøy. Selvbestemmelse skjer ikke i festtaler eller strategidokumenter alene. Den skjer i hverdagen, når mennesker får styre egen assistanse, delta der de ønsker å delta og ta valg som gjelder eget liv. 

Den viktigste lærdommen fra Arendalsuka er derfor enkel, men krevende: Likestilling handler ikke om å gi noen særbehandling. Det handler om å fjerne barrierer, slik at alle får de samme mulighetene.